Den britiske forfatteren Chesterton sa noe slik som at "we need priests and pastors to remind us that one day we're going to die. But we need another kind of priest – poets and writers and musicians – to remind us that we're not dead yet." Vi sier: "Bring the music on!"

For å komme i den rette stemningen starter vi like så godt ut med ett minutt og syvogtyve sekunder av tittellåta til Ester Drang's eminente post-rock utgivelse Infinite Keys, for øvrig et album du vil kunne finne igjen helt nederst på siden.

Under følger et dusin forslag til soundtracks som skapt for kjølige og grå, regnfulle høstdager. Melankolsk og sørgmodig vakker musikk av det noe mer neddempede slaget. Klikk på cover-bildene for å få tilgang til lydfiler samt mer info om det enkelte album og mulighet for å legge varen i handlekurven. Vi tilbyr for øvrig FRI FRAKT for alle kjøp som overstiger kr 350.

Gary Jules
Trading Snakeoil for Wolftickets

Gary Jules independent-utgivelse Trading Snakeoil for Wolftickets er en mesterlig samling av tilbakelente, stemningsfulle låter, hvor cymbalene hvisker, gitarstrengene klimpres svakt og Gary Jules uttrykksfulle, rufsete stemme legger seg som en tåkedis rundt låtene sånn like før solen bryter gjennom en stille morgen. Her er spor av Nick Drake, Cat Stevens og Paul Simon, og hele produksjonen formelig oser tidlig 70-tall. Albumet starter ut med den smått hviskende «Broke Window», via perler om «Something Else» og «The Princess of Hollywood Way», før det hele rundes av med Tears for Fears synthpop-hit fra 1983, «Mad World», som her gjenfødes som en gripende melankolsk pianoballade som fullstendig overgår originalutgaven og dessuten står bedre til låtas alvorlige tekst (sjekk gjerne ut låtas enkle, men like fullt geniale, video).

Map
Regrets, Silhouettes, and Distractions

"Melancholy Atmospheric Pop er et langt bandnavn, så Josh Dooley har forkortet det til Map. Det fulle navnet er likevel svært betegnende for hva Dooley står for...hør denne, bandets to fullengdere og den tredje ep-en som fulgte senere. Alt Map har gitt ut, er verd å lytte til...sørgmodig vakkert" het det i Stavanger Aftenblads anmeldelse av denne 15-spors samleren fra California-bandet Map. Er du blant dem som har sansen for 60-talls inspirert jangle-pop filtrert gjennom et indiepop-prisme, ispedd en og annen instrumentallåt med surf-twang, burde dette albumet være en sikker vinner.

Bruce Cockburn
The Charity of Night

På The Charity of Night har canadiske Bruce Cockburn fått med seg kjente jazzmusikere som Gary Burton (vibrafon) og Rob Wasserman (akustisk og elektrisk bass) som begge i sterk grad setter sitt preg på innspillingen. Vi serveres noe som kanskje best kan beskrives som et møte mellom folk, jazz og laidback blues, og sammen med tekstene skaper musikken en slags fortettet "film noir"-stemning. Cockburn har på flere låter hentet fram både resonator-gitar og dobro, og hans spill er, til tross for den laidbacke stemningen, mer aggressivt og skarpere i kantene enn instrumenteringen på mange av hans tidligere innspillinger. Dette gir en del av låtene en nesten live-feeling - Cockburn har da også uttalt at det meste av albumet ble festet til tape nesten uten overdubbing. På et par av låtene forsterker Cockburn sine poetiske tekster ved å resitere tekstene fremfor å synge dem, slik vi også har hørt ham gjøre på tidligere album. På gjestelisten noterer vi oss Bonnie Raitt på slidegitar samt vokalhjelp fra Maria Muldaur, Jonatha Brooke, Patty Larkin og Ani DiFranco. The Charity of Night rangeres som et av Bruce Cockburns aller beste album - en essensiell innspilling.

Mark Hollis
Mark Hollis

Mark Hollis selvtitulerte solodebut må være den ultimate høstsonate. Du drar kanskje ikke kjensel på navnet men Mark Hollis var altså vokalisten i Talk Talk, et av 80-tallets mest markante og originale popband. Etter sigende var låtene på denne soloskiva tiltenkt oppfølgeren til det smått geniale albumet Laughing Stock, Talk Talk's svanesang. Låtene flyter avsted som en stille elv, minimalistiske, og ikke så rent lite ambiente av natur. En smektende jazza trompet her, vispede trommeskinn der, lett berørte tangenter og svakt vibrerende gitarstrenger, men fremfor alt Mark Hollis smygende - men på samme tid insisterende - stemme, som var det hans siste time det gjaldt. En mesterlig innspilling i all sin nakenhet. Med Hollis egne ord: "Before you play two notes learn how to play one note - and don't play one note unless you've got a reason to play it." Et album som nok ikke vil treffe alle hjemme, men som vil bergta dem som kjenner sin post-rock besøkelsestid.

 

The Innocence Mission
Befrienden

Da The Innocence Mission - frontet av Karen Peris' florlette, vakre stemme - debuterte for omlag tyve år siden var singer-songwriter legenden Joni Mitchell raskt ute og proklamerte at "of all the new singer-songwriters, Karen Peris is the most interesting to me!" Siden har en lang, lang rekke musikere hyllet bandet, fra Simon Raymonde (Cocteau Twins), via Sufjan Stevens og Michael Roe (The Seventy Sevens), til David Gray. Sistnevnte fortalte musikkmagasinet Mojo tilbake i 2003 at dersom han skulle velge seg et favorittalbum fra årets utgivelser måtte det bli nettopp dette albumet. Albumet toppet også lista til den nasjonale, ikke-kommersielle, amerikanske radiostasjonen NPR (du kan klikke her for å lytte til NPRs anmeldelse, som også inkluderer et par lydklipp fra albumet). På Befriended har trioen samlet et fint knippe akustiske poplåter sånn et sted mellom Simon & Garfunkles Sound of Silence og Neil Youngs Harvest, som vanlig spunnet rundt Karen Peris utenomjordiske stemme. Don og Karen Peris gitarer framstår som hentet rett ut fra en Simon & Garfunkle session, det hele forankret i Mike Bitts ståbass...think of an American Astrud Gilberto making a record with Buffalo Springfield. Melankoli på høyt plan! Skulle du heller ønske å gå for en noe mer elektrisk utgave av The Innocence Mission er deres 1995-album Glow regnet som en höydare.

Kate Rusby
10

Kate Rusby regnes for å være en av Englands ledende kvinnelige folkemusikere, og har fått mye av æren for folkemusikkens renessanse blant Storbritannias unge. På samme måte som Gillian Welch (kanskje best kjent fra O Brother-soundtracket) på andre siden av dammen, har Kate Rusby vært med å blåse nytt liv i en århundrergammel musikalsk fortellertradisjon som simpelthen har vist seg for livskraftig og rik til å dø ut. Med en innlevelse og unik stemmeprakt som får eldgamle ballader til å høres ut som de ble skrevet i går, har Kate Rusby allerede satt varige spor i britisk folkemusikkhistorie. Albumet 10 er for øvrig Rusbys oppsummering av hennes ti første år som plateartist. En flott samling av noen av Kate Rusbys beste låter og en sann fryd for alle med interesse for musikk med røtter i britisk folkemusikk. "Folk music doesn't get much cooler" for å sitere det hippe britiske musikkmagasinet Q Magazine.

Richard Shindell
South of Delia

Richard Shindell er en amerikanskfødt singer-songwriter bosatt i Sør-Amerika, og regnes for en av vår tids dyktigste historiefortellere. Shindell skriver flotte låter selv, men han er også en unik fortolker av andre låtskriveres materiale. På dette albumet har han samlet et knippe av sine favorittlåter, gamle som nye. Mange av låtene er relativt tro til originaltapningen - dog selvsagt tolket "the Shindell way", mens andre igjen er kledd opp i nærmest ny drakt - eksempelvis den geniale neddempede tolkningen av Bruce Springsteens megahit «Born in the USA». Her er også låter av andre veteraner som Bob Dylan (mektige «Senor (Tales of Yankee Power») og Peter Gabriel («Mercy Street»), samt unge og lovende låtskrivere som Josh Ritter og Jeffrey Foucault. Blant musikerne som bidrar til denne parademarsjen av et album finner vi for øvrig Richard Thompson, Lucy Kaplansky, og Larry Campbell, sistnevnte velkjent fra Dylans turné-band. Bedre blir det ikke!

Jennifer Warnes
The Well

Det er ikke hvem som helst som er i stand til å samle legendariske musikere som Arlo Guthrie, Van Dyke Parks, Abraham Laboriel, Dean Parks, og Greg Liesz, på et selvutgitt album, men så regnes da heller ikke Jennifer Warnes som hvem som helst i musikkens verden. Til tross for at Warnes har solgt millioner av album gjennom en lang karriere (hun bekledde blant annet en av hovedrollene i Los Angeles-oppsetningen av musikalen Hair tilbake i 1968) er hun nok fremdeles relativt ukjent for folk flest. Dette til tross for at hun besitter en av de flotteste stemmene innen populærmusikken. Hennes klart største hits og ditto kommersielle suksess har hun hatt i samarbeid med andre - låter som «Up Where We Belong» (duet med Joe Cocker hentet fra filmen An Officer and a Gentleman) og «(I've Had) The Time of My Life» (duet med Bill Medley fra filmen Dirty Dancing). Men sine musikalske høydepunkter har hun stått for selv, med det fenomenale albumet Famous Blue Raincoat: The Songs of Leonard Cohen som en höydare (Warnes var backup-vokalist for Leonard Cohen i mange år, og står også oppført som låtskriver for vakre «Song of Bernadette»). The Well er for øvrig hennes nyeste utgivelse, og er en americana/blues-aktig affære som er akkurat så sjelfull som vi kunne forvente av denne høyt elskede veteranen.

Phil Keaggy
Beyond Nature

Phil Keaggy er ikke blant populærmusikkens mest kjente navn, men har ikke desto mindre kvaliteter som gjør ham til en av verdens mest anerkjente gitarister. Han har for eksempel en rekke ganger blitt rangert blant verdens tre beste "acoustic fingerstyle/fingerpicking"-gitarister i Guitar Player Magazine foran mer kjente navn som for eksempel Eric Clapton, Richard Thompson og Mark Knopfler, og Acoustic Guitar Magazine har kalt ham "one of the best guitar players you may never have heard." Beyond Nature er et akustisk instrumentalalbum hvor Phil Keaggys mesterlige komposisjoner nennsomt krydres med både messing- og treblåsere (fløyte, trompet, trombone, flygelhorn, obo...) samt strykere. Stilmessig er Keaggy på dette albumet i "det britiske hjørnet", men klassisk musikk har tydelig også vært en stor inspirasjonskilde (Keaggy er sågar innom vår egen Edvard Grieg, «Symfonisk dans»). Et kontemplativt album av ypperste kvalitet og utvilsomt et av de beste gitarinstrumentalalbum utgitt innen populærmusikken.

Sam Phillips
Fan Dance

Sam Phillips er nok ikke blant de mest kjente artistene i markedet til tross for at hun i mange år vært en favoritt i musikerkretser. (Blant annet er hun en av Tom Waits' favorittartister: "She's Dusty Springfield via Marianne Faithfull with a dash of Jackie De Shannon, but very much her own woman".) Men noen av låtene hennes har du muligens hørt. Blant annet gjorde Alison Krauss og Robert Plant en cover av hennes låt «Sister Rosetta Goes Before Us», et av høydepunktene på deres kritikerroste og million-selgende duetalbum Raising Sand. Men Sam Phillips klarer seg utmerket på egenhånd også. Fan Dance var hennes overgangsalbum fra et mer elektrisk og velprodusert lydbilde til et mer intimt og akustisk uttrykk, men fremdeles er mange av låtene hennes bygget opp rundt de samme akkordrekkene som gjorde Beatles til verdens fremste popband. T-Bone Burnett er produsent for dette albumet og blant musikerne som bidra finner vi navn som Gillian Welch, Marc Ribot, Jim Keltner, samt legenden Van Dyke Parks. Musikkmagasinet Uncut beskrev utgivelsen som "an album of soft-spoken beauty...intriguingly inventive...flitting, cinematic imagery."

Ester Drang
Infinite Keys

Deacon Blue / «Your Town»
[ fra albumet Our Town: The Greatest Hits ]

Denison Witmer / «24 Turned 25»
[ fra albumet Philadelphia Songs ]

Over the Rhine / «Desperate For Love»
[ fra albumet The Trumpet Child ]