Under følger et dusin forslag til sommerlige soundtracks med vekt på blå toner og groovy rytmer, samt et par west coast-inspirerte innspillinger...musikk som skapt for lange bilturer og vinduer på vidt gap. Klikk på cover-bildene for å få tilgang til lydfiler samt mer info om det enkelte album og mulighet for å legge varen i handlekurven. Det er FRI FRAKT for alle kjøp som overstiger kr 350.

The Thorns
The Thorns

Trioen The Thorns kan godt beskrives som Crosby, Stills and Nash i moderne drakt. Bandet, sammensatt av de tre amerikanske låtskriverne Matthew Sweet, Shawn Mullins og Pete Droge, byr på melodiøs pop med himmelske harmonier. Et backing band bestående av kremen av amerikansk studiomusikere som Greg Leisz, Brendan O'Brien, Roy Bittan og Jim Keltner, sørger for godlyd. "It's a long time since we heard three-part harmonies as good as this from anyone." [Uncut]

Josh Rouse
1972

Josh Rouse tilhører den nye generasjonen popartister med røtter i singer-songwriter tradisjonen og skyhøy låtkvalitet som kjennetegn. Utgivelsene hans formelig strutter av sjarme og lekenhet. Flotte poparrangementer lurer frem smilet til tross for melankolien som ofte ligger og lurer bakom Rouses tekster. Albumet 1972 byr på melodiøs soft-rock tuftet på det beste fra 70-tallet, og vi fornemmer en linje fra Carole King via Stevie Wonder til Nick Drake. "From the soulful, vibrant, and upbeat love anthem, «Love Vibration», through the jazzy-pop, through the sullen, somehow bouncy «James», Josh Rouse makes all ten tracks on this album matter. Incorporating the above sounds - soul, jazz, pop, folk, and rock - and more, Rouse crafts heartfelt melodies and serves them up with style and substance, a rare combination these days." [InMusicWeTrust]

Natalie Merchant
Motherland

Natalie Merchant dukket opp på 80-tallet som vokalist i populære 10,000 Maniacs, men det er som soloartist hun har gjort sine aller beste innspillinger. Motherland er kyndig produsert av rootsmusikk ikonet T-Bone Burnett (mannen bak Robert Plant & Alison Krauss suksessutgivelse Raising Sand) og Natalie synger mørkt og vakkert og med en sjelden innlevelse (og med harmonivokalbidrag fra ingen andre enn Mavis Staples fra Staple Singers). Melankoli med et lite gløtt mot sola.

Uno Svenningsson
Uno

Uno Svenningsson er en svensk pop-melankoliker med gyllen røst. Han debuterte med det smått geniale albumet En Människa i 1984, den gang som vokalist og låtskriver i bandet Fredá. Gikk solo 10 år senere og regnes i dag som en av tidenes mest særegne og uttrykksfulle mannlige røster innen skandinavisk popmusikk..."det råder inga tvivel om att Uno skulle kunna bli ett blågult svar på...ja, Jeff Buckley" for å sitere Aftonbladet. Uno er Svenningssons knalldebut som soloartist og hans sterkeste utgivelse. Melankolsk og melodiøs voksenpop med vakre tekster om livets sorger og gleder.

Map
Secrets by the Highway

Er du blant dem som har sansen for 60-talls inspirert jangle-pop filtrert gjennom et indiepop-prisme er Map-utgivelsen Secrets by the Highway en sikker vinner. Gitarist/vokalist Josh Dooley - med assistanse fra radarparet Richard Swift og Frank Lenz - leder oss gjennom 10 spor der høydepunktene kommer tett som hagl. En overbevisende mix av The Byrds, The Mamas and the Papas, Big Star og The Magnetic Fields. "Delikat, nostalgisk, sjarmerende, intrikat og nydelig drømmepop" ifølge groove.no, og panorama.no slår ganske enkelt fast at Map serverer oss "forførende sommerlyd...gode melodier med nydelig retronostalgi som får solen til å skinne ekstra".

Frank Lenz
The Hot Stuff

Den Los Angeles-bosatte multi-musikeren Frank Lenz byr på en herlig blanding av pop, soul, og klassisk R&B, med et lett anstrøk av indiepop og en svak eim av psykedelia. "På The Hot Stuff tryller Frank Lenz fram kitchy syttitallssoul iblandet sleazy disco, vampete vokaler og seige synther. Det høres kanskje teit ut på papiret, men på plate funker det helt fantastisk" ifølge Mute. Også Pop Matters var helt i ekstase og skrev følgende "Oh, if only all R&B records were made this way. Imagine the Bee Gees making an art album at the peak of their Saturday Night Fever-era, with a dash of Steve Miller's «Fly Like an Eagle» and a pinch of Al Green's horns and strings tossed in".

Bebel Gilberto
Tanto Tempo

Bebel Gilberto, datter av den legendariske brasilianske sangeren og gitaristen Joao Gilberto, har blitt kalt the Princess of Bossa Nova. Allerede som sjuåring sang Bebel Gilberto på sin mor Miúchas soloalbum, og to år senere sto hun på scenen i Carnegie Hall i New York sammen med farens samarbeidspartner Stan Getz. Tanto Tempo er Bebel Gilbertos debutalbum, og hvilken debut! Ved å blande inn elektroniske rytmer og effekter i den i utgangspunktet akustiske musikken gir Bebel Gilberto de bossa nova influerte låtene et moderne ansikt. "Tanto Tempo bridges the gap between classic Brazilian rhythms and contemporary pop/dance soundscapes" ifølge Billboard Magazine. Tidenes mestselgende brasilianske album utenfor Brasil.

Michael Roe
The Boat Ashore

The Seventy Sevens-vokalist Michael Roe har tatt opp i seg det beste av hjemstaten Californias musikalske arv og byr på klassisk melodiøs pop med klare referanser til 70-tallet - fra The Eagles, America og Alan Parsons Project til Neil Young og Grateful Dead. The Boat Ashore er det beste og mest gjennomarbeidede albumet til Michael Roe, som ikke bare overbeviser vokalt men som også har krydret albumet med utsøkt gitarspill og sjelfull vokal. Vår mann er simpelthen en av pop'ens uoppdagede juveler.

Chuck Prophet
No Other Love

Chuck Prophet er nok en dyktig låtskriver fra California. Prophet byr på "twangy surfgitar, Dan Penns soulfølelse og psykedelisk kjellerrock", for å sitere Mute. Tenk deg Beck unplugged krysset med Tom Petty og det musikalske overskuddet til tidlig Stones, så har du No Other Love i et nøtteskall. Sterke låter, sømløs produksjon og Prophets groovy tekstunivers med glimt i øyet og et skrått blikk på livet ("here come that gal of mine / like a storm across the sea").

Bruce Cockburn
Breakfast in New Orleans, Dinner in Timbuktu

Hva med å starte dagen med en fargerik frokost i tradisjonsrike New Orleans for senere å avslutte døgnet rundt et middagsbord i eksotiske Timbuktu? Canadiske Bruce Cockburn har 30 album under beltet og Breakfast in New Orleans, Dinner in Timbuktu rangeres av fansen som et av hans aller beste. Et laidback soundtrack der rootsikoner som Lucinda Williams og Margo Timmins (Cowboy Junkies) bidrar på vokalsiden og Richard Bell (The Band, Janis Joplin) trakterer orgelet. Av mer eksotiske innslag finner vi dessuten Daniel Janke på nydelig kora (21-strenget vest-afrikansk harpe) og George Koller på indisk dilruba. Men som alltid er det Cockburn selv som leder an og viser klasse både som gitarist og låtskriver på et album der blå ørkentoner og klassisk singer-songwriter håndverk går opp i en høyere enhet...as if Eric Clapton did Paul Simon's Graceland.

Pops Staples
Peace to the Neighborhood

Når vi først er i det blå hjørnet kommer vi ikke utenom Pops Staples mesterlige bluesalbum Peace to the Neighborhood. Med maestro Ry Cooder (Buena Vista Social Club) i produsentstolen ble den aldrende men ennå vitale legenden backet av et stjernelag bestående av musikere som Jim Keltner, Bonnie Raitt og Jackson Browne. Sluttresultatet står som en påle og er en mester verdig. Pops Staples gikk bort for et par år siden, godt over 80 år gammel, men musikken han skapte lever videre.

Los Super Seven
Canto

Los Super Seven er et av sideprosjektene til David Hidalgo og Cesar Rosas fra det kritikerroste rootsrock/worldmusic-bandet Los Lobos med dype røtter i latino og tex-mex gryta. Canto er deres andre utgivelse og fremstår ifølge groove.no som "et enormt overskuddsprosjekt, og oser av spilleglede og gode vibber. En feelgood-plate som får en til å lengte til sommeren og varmere dager."

Supertramp
Retrospectacle: The Supetramp Anthology

Supertramp var et av 70-tallets beste poporkestre og 2CD-samleren Retrospectacle: The Supetramp Anthology gir oss 32 av deres beste låter, utvalgt av Supertramps pianist Rick Davies...say no more! Remastered = flott lyd.

Larry Norman
So Long Ago The Garden

Som det første albumet i Larry Normans album-trilogi ble også denne innspillingen foretatt i Londons AIR Studios under overoppsyn av Beatles-produsent George Martin og med legenden Bill Price bak miksepulten. Dyktige musikere ble hentet fra britisk rocks øverste hylle - som King Crimson trommis Michael Giles, bassisten Dave Wintour, den stilsikre gitaristen Mickey Keen samt den super-tighte blåserekka til R&B/funk bandet Average White Band (Malcolm Duncan og Roger Ball). Og disse gutta sørget for at albumet selv den dag i dag låter riktig så fett. Blant låtene finner vi klassikere som de Stones-inspirerte rockerne «Soul Survivor» og «Christmastime» ("Santa Clause is comin' and the kids are gettin' greedy..."), den inderlig vakre balladen «She's a Dancer» (som opprinnelig ble skrevet på slutten av 60-tallet for en av Larry Normans rock-musikaler kalt Lion's Breath), såre pop-perler som «The Same Old Story» og «Baroquen Spirits» ("what will I do if you tell me that you love me not at all / I'll charter a ship to the edge of the world and sail off..."), den psykedeliske rockeren «Be Careful What You Sign» samt den episke symfo-balladen «Lonely By Myself» (med en tekst inspirert av et stykke sår graffiti Larry Norman hadde observert på New Yorks T-bane). En 70-talls klassiker som har vært inspirasjon for artister som U2 og Pixies-vokalist Frank Black.

Michael Miller
When We Come To

Tenk deg et album et sted mellom Beach Boys Pet Sounds og de roligere øyeblikkene på Beatles White Album, med en vokalist like utenomjordisk som Radioheads Thom Yorke eller David Gray på sitt mest såre. Albumets første låt, «Lover I Know», ble kåret til årets låt på DIY Music festivalen, mens «The Ballad of Mr. George and Miss Jenny» er vår favoritt - en spenstig låt krydret med accordion, ukelele, fele, mandolin, og med en herlig tuba i bånn. Men fremfor alt er dette et av disse albumene hvor helheten summeres opp til noe større enn enkeltdelene. Michael Miller har benyttet seg av akkurat de rette musikerne på de riktig stedene. Her finner vi f.eks. den utsøkte gitaristen Lyle Workman, en av Becks samarbeidspartnere, viss slidegitar på «When We Come To» unektelig bringer tankene i retning av George Harrison. Av andre musikere på dette albumet nevner vi perkusjonist/trommis Aaron 'A-Train' Smith (blant annet trommisen på The Temptations store hit «Papa Was A Rolling Stone»), Joe Craven (Jerry Garcia) på fele, den sjelfulle vokalisten Michael Roe, samt multimusikeren Joe Ongie på alt fra wurlitzer og mellotron til klokkespill og soprano ukelele. Vi avslutter med en ekstatisk tilbakemelding fra en fan sakset fra cyberspace: "We took the 101 up to Santa Cruz yesterday, and listened to your CD. It was the perfect music for the trip: pensive, atmospheric, emotional - just the way we were feeling as we were passing through the coastal wonderland. And I have to tell you... your song «Smile» freakin' BLEW ME AWAY. There were four of us in the van, and I kept repeating that song, and we all just kept moaning with delight like one does when they've just taken a spoonful of something rich and delicious. When you get to the end and the vocals burst into "Smile," - man! The goosebumps! Congratulations on such a stunning production of such good songs."

Phil Keaggy
220

Phil Keaggy er ikke blant rockens mest kjente navn, men har ikke desto mindre kvaliteter som gjør ham til en av verdens mest anerkjente gitarister, til tross for at han kun har 9 fingre! Han startet sin karriere i tenårene som gitarist i powerrock trioen Glass Harp, som utgav 3 studio album for MCA-labelen Decca Records i perioden 1970-1972. Samtlige album ble for øvrig innspilt i Jimi Hendrixs' Electric Ladyland Studios under oppsyn av den anerkjente produsenten Lewis Merenstein (produsent for klassikere som Van Morrisons Astral Weeks og Moondance). Glass Harp turnerte med mange av de store bandene på den tiden, som Yes, The Kinks, Traffic og Grand Funk Railroad, og skal ha vært et fantastisk live-band. All denne rutinen har Keaggy tatt med seg under innspillingen av instrumentalalbumet 220, hvor han byr på elektrisk blues og rock i en klasse for seg. Et overskuddshorn av et album.